historikk

Mengden informasjon som har vært tilgjengelig om laikarasene, har dessuten vært ubetydelig, og man har stort sett hatt kjennskap til disse hundene igjennom bekjente som har jaget med en laika eller man har hørt at dette er hunder uten søk og lostid i det hele tatt.

Baserer man sine meninger på dette, så er informasjonen man sitter inne med, i mange tilfeller korrekt.

En laika søker ikke som en elghund og den holder ikke elgen like lenge som andre elghundraser gjør, men noen veldig få unntak finnes.
Det finns en grunn for dette, og det er det vi skal forsøke å forklare her og forhåpentligvis skape en forståelse hvorfor disse hundene jager som de gjør. Forståelse skaper som regel aksept og noe nytt er ofte vanskelig å forstå.

Jegerfolkenes jakthund contra våre behov
Tradisjonen med jegerfolk har bestått i Russland helt opp til nyere tid og de finnes til en viss grad også i dag. Hundene de brukte var laikarasenes stamfedre. Store spisshunder som jaget det viltet de kom over.
Her i Norge forsvant jegerkulturen for mange hundre år siden og man kunne ta seg råd til å spesialisere og tilpasse hunderaser for visse typer av jakt.
Dette var en luksus jegerfolkene i Sibir ikke hadde mulighet til å unne seg, så de baserte avlen på friske og jaktdugelige hunder som måtte slåss seg i mellom for å få retten til å føre sine gener videre.
Her i Norge utviklet vi jaktprøver som baserte seg på ønsket om å ha hunder som hang på viltet og søkte stort ut. Den glisne elgbestanden på den tiden gjorde at man var avhengig av dette, og avlen ble basert på disse prøvene.
Store områder, lite elg og ingen ulv gjorde disse hundene ettertraktet blant jegere, og etter hvert som elgjakt ble allemannseie, økte populariteten hos den norske grå elghunden.

I Sibir forble laikaen en hund som ytterligere tilpasset seg forholdene de hadde der borte. Hundene skulle søke av området rundt jegeren på en raskt og effektiv måte og den skulle først og fremst lokalisere det viltet jegeren var 100 % avhengig av for å skaffe kapital til seg og sin familie.

Kapital for disse menneskene var det samme som viltskinn.

Behovet for viltskinn resulterte i at hundene ble preget på det verdifulle viltet som mår, sobel og ekorn.

I dag blir 80 % av alle laikaene i Russland og dens utberedelsesområde i øst fremdeles brukt på disse viltartene, og jaktprøvene på disse viltartene står høyt i kurs blant jegere.

Gråhunden har blitt det den er i dag etter over hundre års streben etter å perfeksjonere denne rasens unike egenskaper på elg.
Mange hundre års streben etter å få fram hunder med unike egenskaper på det verdifulle pelsviltet preger laikaen sterkt, og kilden vi som laikaeiere har til å skaffe nytt blod, nemlig Russland, streber fremdeles etter å opprettholde disse unike egenskapene.

To helt ulike egenskaper, med det eneste til felles at de lokaliserer og skjeller på viltet for at jegeren skal komme til skudd.

En annen ting som skiller våre forhold med forholdene de hadde og har i Russland og Sibir, var og er ulvens tilstedeværelse.
I mens vi jaget i ulvefrie skoger og ikke behøvde å bekymre oss over andre farer en den naturen kunne selv hadde å by på og elgens spark, så var ulven en konstant trussel for jegeren i Russland og Sibir.
Ulven har hatt en så stor innvirkning på laikarasene opp igjennom tidene, at de mest vidsøkte og losvillige hundene ble offer for ulvekjeften og fikk sjelden eller aldri muligheten til å føre sine gener videre.
Jegeren der borte ville naturligvis beholde de gode hundene og dermed ble nærsøkte hunder de eneste som overlevde og disse preget avlen opp igjennom tidene.

Tilpasning til norsk jakt
For 30 år siden kom de første laikaene til Norge, og de hadde med seg et godt rykte.
Dette var hunder som jaget, og man hadde hørt fantastiske historier om hvordan de handterte farlig vilt som bjørn. Men så skar det seg fullstendig igjennom at de skulle rendyrkes som elghunder. Dette fungerte ikke som planlagt.
Visst, noen hunder jaget elg og gjorde dette så bra at de vant tilhengere over hele landet, men rasenes genetikk var ikke samstemt med våre ideer om hvordan en jakthund av denne typen skal fungere.
Dette er et resultat av ulike syn på en type jakthund fra to forskjellige jaktkulturer, og ingen kan holdes ansvarlig for at laikaen ikke har levd opp til de store forventningene vi hadde her.

Jaktprøvene våre har stoppeklokka som sitt viktigste hjelpemiddel. Søk og los tidfestes i.h.t. minimumstider angitt i et regelverk.
I Russland har ikke tid vært et tema i det hele tatt, men kvaliteten og farten i søket, rasenes nedarvede egenskap igjennom aktivt å bruke syn, hørsel, lukt (bedømmes som en pakke og kalles på russisk "chutyo"), hundens evne til raskt og effektivt å lokalisere vilt og å produsere skuddsjanser på løpende bånd.
Om det tar 10 minutter eller 3 timer å komme til en skuddsjanse betyr ingenting for en russisk jaktprøvedommer, bare han kommer til en skuddsjanse.

Hva avler vi på?
Avl på laikarasene har med andre ord i 30 år vært basert på eiers egne meninger om at hunden er bra nok, og er det noe de aller fleste har, så er det "verdens beste hund".
Nå og da har det dukket opp en merittert hannhund som har bidratt, og i det siste har det en sjelden gang vært ei tispe med løshundmeritter, men dette er sjelden kost.
"Søskenmeritteringer der tispa har en mor eller kullsøsken med 1 premie løshund, har blitt godkjent, men ofte har vi sett at selv om kullsøskenet er meget bra, så har tispa brukt i avl ikke vært jaktdugelig i det hele tatt.

Med den slags løsninger går man baklengs inn i framtiden.

I Sverige har man lykkes med en del linjer av østsibirsk laika som har blitt meget bra, og de har en god del vestsibirske laikaer på premielisten, men sett i forhold til det store antallet hunder som finns, så er antallet individer som blir premiert lite, og dette til tross for at Sverige har et regelverk på sine løshundprøver som er mye bedre tilpasset laikarasene enn det vi har i Norge, og de har egne villsvinprøver.

Stor etterspørsel
Det er mange som tar kontakt med klubben og vil ha valper, men tilbudet er for lite i forhold til etterspørselen. Dette kan gi grobunn for mange slags oppdrettere, og det siste alle seriøse hundeklubber vil ha, er useriøse oppdrettere som spyr ut valper.

Av denne grunnen har vi sagt at de medlemmene av Laika Klubb Norge som ønsker at vi skal gi vår velsignelse til et valpekull, må etter den 31/3.2008 sørge for at begge foreldrene har minst ett av følgende:
-        jaktprøvedokumentasjon fra løshundprøve på elg
-        jaktprøvedokumentasjon fra løshundprøve på skogsfugl
-        jaktprøvedokumentasjon fra løshundprøve på villsvin i Sverige
-        jaktprøvedokumentasjon som følger med importhunder
-        jaktdokumentasjon fra en test Laika Klubb Norge tilbyr
Vi måtte på et punkt ta det til oss at svært få laikaeiere har interesse av jaktprøver, men dertil mange er interessert i å avle på hundene sine.
Et spørreskjema sendt ut til de medlemmene som hadde e-mail, ga oss svar på våre mistanker. Man jager alt i fra elg til skogsfugl med sine hunder, og ønsket om å ha prøver/tester som omfattet en lang rekke viltarter var så absolutt til stede, kombinert med et treff der laikaeiere kunne treffe hverandre og tilbringe ei helg.

Vi allierte oss med russiske eksperter på feltet, og da spesielt Sergey Bogatov fra Irkutsk, som er kynolog, raseekspert av 1 klasse og jaktprøvedommer i Russland, som konsulent.
Sergey Bogatov har bl.a. fått i oppdrag å skrive om det russiske reglementet for å bedømme laikaer på sobel, noe som her i Norge kan sammenlignes med å skrive om løshundprøvene på elg.
Dette er prøver som står utrolig høyt i kurs hos russiske jegere og er for hellige å regne.

Vi utviklet tester basert på de russiske jaktprøvereglene på de ulike viltartene, men tilpasset dem til norske lover og regler og norske geografiske forhold.
Russerne leste igjennom og mente at dette ville være et godt utgangspunkt for å prøve laikaer i Norge på et større antall viltarter, og for å prøve å styrke den jaktlige kvaliteten.

Hundene bedømmes på det viltet de kommer over under en 3 timers jakttur i skogen sammen med en dommer, og gis godkjent dersom de tilfredsstiller minimumskravene i reglementet for den aktuelle viltarten.
De ulike viltartene har et visst antall vitale moment som er spesielt viktige for at den praktiske jakten på dette viltet skal lykkes, og hunden må prestere til et gitt minimum av poeng på samtlige vitale moment, for at karakteren godkjent skal gis.
Prøvene er vanskelige, men de er skapt for laikaens måte å jage på.

Disse testene gir oss en indikasjon på hvordan hundene jager, og vil gi eventuelle valpekjøpere et dokument der de kan se om individene som er foreldre til valpen har egenskapene han/hun er ute etter, dersom noen annen form for jaktprøvedokumentasjon ikke finnes.
Klubben ønsker også at disse testene skal gjøre terskelen for å starte på en jaktprøve lavere, dersom hunden er bra nok.

Vi håper dette har vært til litt hjelp for å forstå laikaen som jakthund, og hvorfor den i stor grad ikke kan sammenlignes med våre hjemlige spesialister på elg.

Laika Klubb Norge vil naturligvis basere seg på løshundprøvene som finns tilgjengelig, og vil i framtiden oppfordre sine medlemmer til å starte på disse prøvene, det være seg elg, villsvin eller skogsfugl. Men vi ser behovet av å ha et tilbud til de medlemmene som velger å ikke starte sine hunder.
Det skylder vi laikarasene og de som i fremtiden velger en av disse rasene som sin jakthund.
Vi ønsker å være en klubb som tilbyr alle medlemmer, uansett jaktinteresse, en løshundtest der de kan få dokumentert sin hund.

Laika er og blir en allround jakthund, som skal brukes av jegere med et bredt jaktlig spekter, men for å lykkes i våre mål, så er vi helt avhengige av Elghundforbundet og NSFN for å kunne gå jaktprøver.
Vi håper på et fruktbart samarbeid i framtiden.